28/08/2019
Tistelne er fine, vakre blomster, insektene likte dei- men la eg dei stå for lenge, som disse to, da kan dei sprer seg (noe voldsomt), dei kan gjera plassen ubrukeleg som beite, rett og slett.
Så, å stoppe opp og bestemme meg kva eg ville ha på beite eller ellers i livet var viktige idag. Og, når eg har lagt ein plan, då er det viktig å gjennomføre.
Enten tar tistelne (eller kva slags uvane det måtte vera) alle sammen når dei er bitte liten, eller jevnlige når dei er ferdige å blomstre.
I år synst eg det var vanskelig, gløymte disse to. Og nu er dei blitt så store at eg ikkje få dei opp åleine, ha bite seg fast dei. I tilleg har dei frø som sprer seg der vinden gå. Evolusjonen ha gjort skikkeleg jobb. Både torner, frø og røtter skal sikkrer framtida, men eg har bestemmt meg og med hjelp av sekker, IKEA poser, handsker og spett skal dei få gå. Så få eg ta forsommelsens spirer etterhvert som dei blir synlege. Det hjelpe ikkje meir å prøve å lure seg til noen fleire dager med hjelp av vakre blomster. Bestemt er bestemt, ingen tistel på dei små beitenplasser vi disponera.
Få sjå om eg kan vera lika strenge med dei fine bjørnebærna til venstre. Dei og kryper lengre og lengre in på beitene. Og dei bestikke med både fine blomst og riktig gode bær.
Eg ser beitene her litt som live mitt ellers. Det er begrenset med plass og eg må vera litt strenge med kva som få plass/tid. Noe kan ser så fin ut- heilt til det har etablert seg.
Bare ein sjokolade bit idag, ikkje så farleg, to i morgen og dagen etter heile plate.
Bare ein halv time skjermtitting, som blir til 1,2,3 timer...
Uvaner og fristelser er det mange av.
Eg takker tistelne for at dei fekk meg til å stoppe opp idag, fekk meg til å bestemme på nytt- kva blir med vidare og kva må gå.
